I denne halvøkologiske hagen er det i ferd med å vokse frem en kjøkkenhage.
Litt til min forundring, faktisk, ettersom jeg ikke er noe særlig glad i å spise grønnsaker (ikke kokte, i hvert fall) og dessuten er allergisk mot mye av det jeg faktisk liker/ likte.
Sukkererter, for eksempel.
Salat er jo både godt og sunt, men det synes sneglene også, og til nå har de vært kjappest til å høste..
Saken er den at vi har leirjord.
Endatil leirjord som store gravemaskiner og lastebiler har kjørt frem og tilbake over.
Det betyr at jorden er pakket og STEINHARD.
Og full av løvetann, tistler og annen moro.
Så noe rosebed er ikke til å tenke på ennå.
Andre (naboene våre, f eks) ville bare planert ut og fått tilkjørt et lass med jord, klar, ferdig, ferdigplen.
Men ikke vi, nei, for her er det "Slow gardening" som gjelder.
(Det passer jo også best til lynnet til enkelte familiemedlemmer!)
Her dyrker vi jorden, og meitemarken er vår beste venn.
Håpet er at hvis vi gir meitemarkene god mat (kompost) så vil de gjøre jorden fin og porøs og svært næringsrik. Men, i likhet med føromtalte familiemedlemmer, jobber meitermarken forholdsvis langsomt, sammelignet med f eks en traktor med plog.
 |
| Vi er bestevenner, bestevenner (synges med stavangerdialekt) |
Så ifjor gjorde vi forsøk med å bruke planter som jordforbedrere.
POTETER ble satt rett på leiren der vi vil ha plen, dekket med våte aviser (med et lite hull til groene) og jord fra
Lindum. I år er det flott jord som snart skal såes til! Riktignok ikke helt fri fra ugress, tistlene titter opp, men vi regner med at gresset vil vinne konkurransen. Så vi har gjødslet godt, og håper det beste. Tistler liker ikke å bli slått en gang i uken. Eller to. Vi har jo gjødslet.
ERTER og BØNNER har røtter som går dypt og dermed løsner på jorden. I tillegg tilfører de jorden nitrogen (gjødsel, gjør plantene fine og grønne). Og de kan spises! Rene Kinderegg, altså.
Bønnene ble kanskje sådd for tidlig i fjor, de vil ha en jordtemperatur på minst 15 grader. Eller var det for sent? Eller så var det for tørt. Det ble i hvert fall ikke noen bønner!
Sukkerertene trengte ikke bindes opp, sto det på pakken.
Men det skulle vi nok gjort likevel, for da vi kom fra ferien hadde de nesten tatt knekken på rødbetene.
Det ble masse sukkererkter, da! Lillebror og Storebror er fødte skeptikere og nektet å spise, jeg er allergisk så vi prøvde å gi vekk til forbipasserende og gjester. med vekslende hell.
SQUASH plantet jeg utvalgte steder i håp om at de store bladene skulle ta knekken på ugresset.
Desverre så ikke Mannen forskjell på squash og ugress, så det ble ikke noe av dem heller.
Nå ligger jordlappene fra i fjor klare, luket, gjødslet og dekket av hvit duk, (ikke damask, altså) klare til såing og planting. Klok av skade sådde jeg squash inne i år, den skal få vokse seg litt større og sterkere før den plantes ut i begynnelsen av juni. Det er fremdeles fare for nattefrost her.
Maisen og bønnene skal såes direkte. i år skal jeg teste en dyrkningsmetode som kalles "de tre søstre", passende nok for en moster. Oppfølging kommer!
